En rent aparte språkspalte
Denne sommeren har jeg pudret nesen, dratt på kalosjene og hatt en overordentlig hyggelig reise.
Ja, det er selvfølgelig en litteraer reise. I koronaperioden har jeg ikke orket virkelighetsnaer samtidslitteratur, så jeg har satt meg fore å komme gjennom alt som IKKE ligner på mitt eget kjøkken anno 2021. Så sommeren brukte jeg på bøker fra 30-tallet. Majoriteten er naturligvis ungpikeromaner, denne sjangeren har vaert sett ned på i over hundre år. (Jeg skylder på patriarkatet.)
I sommer har jeg gjennomgått et selvstudium i Sigrid Boo. Hun var en av mellomkrigstidens mestselgende forfattere og er saerlig kjent for Vi som går kjøkkenveien fra 1930. Den boken kan jeg virkelig anbefale, den handler om frk. Breder som går undercover som hushjelp for å motbevise kjekkas, og dermed finner bedre kjekkas og jamen også seg selv. Boken minner faktisk ikke så lite om den glitrende biografien Ett jävla solsken om den svenske journalisten Ester Blenda Nordström, som walraffet tjenestepike lenge før walraffe var blitt et verb.
Maddik. Hvorom allting er – denne litteraere reisen har naturligvis også vaert en språklig fryd. De gode ungpikebøkene har til felles at de er skikkelig vittige, slagkraftige og lekne. Og dessuten inneholder de nydelige ord. I Alle tenker på sig - det er bare jeg som tenker på mig (Sigrid Boo, 1934, fantastisk tittel) blir sommerturister omtalt som «maddik»:
På Hamrestranden utfoldet det sig et intenst badeliv. Folk lå der som maddiker til soling dagen lang. Hamre lå slik til at den blev som en slags hjelpestasjon for sultne og tørste maddiker, for maddiker med glasskår i stortaerne og merker efter brennmaneter noe hvert sted. På to uker brukte vi op to flasker jod. Vi solgte mange baer til maddikene, men på den annen side eide ikke maddikene respekt for bondens timotei og kløvereng, de gikk i den og lå i den, og gudene må vite hvad de ikke gjorde i den.
Jeg blir altså så glad av dette avsnittet at jeg sliter med å holde meg sittende i stolen. Ifølge NAOB.no er maddik det samme ordet som mark, og det brukes i overført betydning om «vemmelig person». Men i Boos språk kjenner jeg selv et behov for å bli en sorgløs maddik.
Aparte. Og så kan dere jo gjette hvilket ord jeg faller for i denne passasjen fra Vi som går kjøkkenveien:
– Tenk, Laurense sa jeg da jeg fikk brevet ditt, – jeg har en veninde som er i Paris!
Men den gode Laurense er, som jeg før har sagt, uvillig til å la sig imponere.
– Er det så rent aparta der da? sa hun forbeholdent.
– Ja, Laurense, svarte jeg fast, der er det nok aparta.
«Aparta» med a i enden, er Laurenses yndlingsuttrykk, hvis jeg ikke før har fortalt det.
Ordboksdefinisjonen på aparta/aparte er «ualminnelig, eiendommelig, sjelden». Og ordet aparte er blitt nettopp aparte. Men det er selvfølgelig med i Og bakom synger skogene, en annen 1930-tallsbestselger. Den nålen som gamle Dag kjøper i byen, den «var av gull og hadde en aparte fasong». Og Therese kommer til Bjørndal med «de var nu så aparte disse utenlands-møblene». Og når hun så blir gammel, lager Jørn Mangfoldig «en aparte stol til henne med hjul under, så den kunde kjøres litt smått omkring».
Språkreservat. Jeg har sjekket både maddik og aparte i Nasjonalbibliotekets N-gram, som viser hvor hyppig et ord er brukt de siste 150 årene. Og de grafene, også den for overordentlig, ser sørgelig døende ut. Det er nesten så jeg kjenner meg kallet til å opprette et språkreservat.
Vi kunne ansatt en 3-4 stykker til å gå rundt i et inngjerdet område på Folkemuseet. De ville blitt utstyrt med ordlister over ord med maddikgrafer, og så måtte de samtale. Kanskje kunne vi hatt avtaler med reservater i andre land også, så vi kunne utvekslet de ordene som fungerte godt og sørget for et avlsprogram.
Det hadde vaert noe. Jeg ville i alle fall stått utenfor gjerdet, lettere henført, og selv om det sto «Ikke mat fremvandrerne» i store bokstaver på skiltene, ville jeg rakt dem en makron eller sossis. Det hadde de fortjent.
De gode ungpikebøkene har til felles at de er skikkelig vittige, slagkraftige og lekne.