– Det er store fordeler ved å vaere kjendis
For å spe på lønnen sang Tore Sagen «We Are The Champions» med Rema-Reitan. Etter å ha forlatt NRK trenger han ikke det mer.
Det er ikke uten grunn at komikere tenker på stand-up som noe av det mest brutale som finnes. En mikrofon. En flaske vann. En settliste. Kanskje en krakk. På med flomlyset. Og ikke en kjeft å gjemme seg bak hvis man opplever det Tore Sagen akkurat har opplevd. 40åringen har sunket sammen i en sofa bak scenen i Hadeland kultursal. Det er tre dager til hans offisielle stand up-debut, og nå lurer han på hva som traff ham. Publikum lo ikke. Eller, de lo jo litt, men for lavt, for kort og for sjelden.
Finnes det noe mer nådeløst enn å vaere en komiker som ikke får folk til å le?
«Hva skal jeg gjøre?» tenkte han mens han sto på scenen i test-forestillingen foran 150 tilskuere. «Skal jeg overkompensere?» Kvelden før spilte han samme show i samme sal foran faerre folk, «Du skulle vaert her da, de var helt gaerne», forteller han.
– Mens i kveld var det sånn at jeg lurte på om jeg hadde lyd i mikrofonen!
Infeksjon i hjerteposen. Én uke før den tunge kvelden på Hadeland kommer en foruroligende e-post fra prosjektlederen for NRK-serien Side om side: «Tore er helt klar på at han hater portrettintervjuer. Men han stiller opp. For han har mye artig gående denne høsten.»
Dette mener han med artig: Side om side-oppstart på NRK og eget stand-up-show med premiere på Kongsvinger i kveld. Radioresepsjonen 2.0 på ny plattform mandag 6. september. Så han har vel bare å stille opp?
– Hver gang jeg eller vi lager noe, vil de ansvarlige at vi skal møte pressen og snakke. Så spør jeg: «Finnes det noe empiri på at vi får flere seere, lyttere eller selger flere billetter av det?»
– Finnes det?
– «Vi tror det», svarer de gjerne. «Tror det!?» spør jeg da. «Det er jo jeg som må sitte en hel formiddag og snakke om meg selv.»
Mannen som hater portrettintervjuer, sitter på en hard stol i et sterilt møterom hos sin nye arbeidsgiver Schibsted midt i Oslo sentrum. Han kan minne om en som er minutter unna en rotfylling, og det virker ikke som om blikkontakt er hans sterkeste side.
– Jeg er ikke glad i å snakke om meg selv. Jeg liker at to personer møtes og har samtaler om et tredje tema. – Hva da?
– Politikk. Afghanistan. Rock. Det spiller ingen rolle. Steinar (Tores storebror og makker i Radioresepsjonen og Side om side) har det likedan. Én gang stilte han av en eller annen grunn opp i et intervju med Kvinner og klaer. De ville så gjerne at det skulle vaere noe spennende eller dramatisk med ham.
– Var det?
– Han fikk nesten dårlig samvittighet mens han ramset opp «vokst opp sånn og sånn, så gjorde jeg det og det, videregående der», alt var bare drittkjedelig. For så kjedelige er vi.
– Er det noe spennende eller dramatisk med deg?
– Bare den ene gangen jeg fikk infeksjon i hjerteposen. – Hva skjedde?
– Jeg våknet og var kortpustet. Så dro jeg på legevakten og ble enda mer kortpustet. Derfra ble jeg kjørt til Ullevål, der de ga meg morfin og tok en masse tester. Så gikk det over.
En konkurranse i drøyhet. Tore Sagen begynte i NRK P3 ved årtusenskiftet. Kopimaskintekniker-sønnen fra Holmlia i Oslo kunne ha blitt politi, for en liten del av ham «hadde lyst å snakke nedlatende til folk, også folk eldre enn ham selv, rope SETT DEG NED», men han kunne jo ikke bli politi bare på grunn av dét. Lenge hadde han visst at livsoppdraget hans var å finne på og/eller gjennomføre morsomme ting. Å mon dieu, som han fikk lov til det i NRK!
– I P3 var det et adelsmerke å havne på forsiden av VG på grunn av drøyhet. Da Kristopher Schau fikk det til, var vi så stolte og imponerte, sier 40-åringen.
I det over 15 år gamle og fullstendig pris-neddryssede programmet Radioresepsjonen har han, Steinar og tredjemann Bjarte Tjøstheim vaert gjennom det aller meste. Fyord. Tabuer. Ren, fael utskjelling. Blackface. Og det er heller ikke lett å glemme Sagen-karakteren Supaporn, den thailandske kvinnen som suger og støvsuger, selger vårruller og ikke kan si r, vil gifte seg med en nordmann og truer med å avsløre alle menn på sin vei som horekunder.
– Jeg kunne ikke kommet med henne nå. Det hadde vaert et dødfødt prosjekt: en absurd karakter basert på fordommer. Samtidig var hun veldig grepa. Sterk. Klarte seg godt i det norske samfunnet. Kanskje var det derfor det aldri kom noen klager, fordi hun var en kul dame. Nå er det vel ikke engang lov for en mann å spille dame?
– NRK måtte ta av skjermen Nicolay Ramms innslag der han spiller en japansk gameshow-vert. Espen Eckbos blackface-karakter Ernst Øyvind led samme skjebne. Karikerte Supaporn kunne aldri kommet til verden i dag. Var det så billig og enkel humor at det er like greit?
– Kanskje. På en måte er det som du sier: billig. Men ta Eckbo som eksempel, da: Konseptet hans var å spille alle rollene selv. Skulle han spille åtte av rollene og få en svart person til å spille den niende? spør Tore Sagen. Og svarer selv:
– Dropp det heretter, da! Hvis du får høre at noen er blitt støtt av hudfarge eller skjeve øyne, så må du bare slutte med det. Det finnes jo ikke en god grunn til å fortsette hvis noen faktisk ikke liker det.
– Hva har skjedd?
– Nei, vi har også lurt på det. Det er jo ikke noe nytt at moralens grenser flytter seg, men nå har det fått egne navn som kanselleringskultur og identitetspolitikk, og in
gen av dem som bruker dem, aner vel hva det betyr. Men tidsånden har endret seg. Ting spres fort på sosiale medier.
– Og så blir det bråk?
– Men det er jo helt tilfeldig når det blir bråk. Det kunne ha blitt bråk for oss i Radioresepsjonen ti tusen ganger hvis feil person hadde fulgt med og begynt å spre det. Men de følger stort sett ikke med, sier Tore Sagen.
«Jeg er ikke rasist». Senhøsten 2019 ble det fulgt med. Sagen forsøkte å lage et satirisk innslag i Radioresepsjonen for å understreke at rasisme og klimafornektelse er flaut og galt. Det endte med at han fjernet innslaget og måtte si høyt: Jeg. Er. Ikke. Rasist.
– Det var rart ikke å bli trodd. For første gang ble jeg ikke trodd når jeg forklarte at det var dette jeg egentlig mente. En stund svarte jeg på meldinger på Twitter og sånt. Men Twitter er et iskaldt og grusomt sted med forferdelig irriterende personer. Så begynte de å gå gjennom Instagram-profilen min og mente de fant rasisme overalt.
– Kjente du det på kroppen, slet du med å få sove?
– Nei, nei, nei.
Sagen virker nesten fornaermet over spørsmålet. – Men jeg tror at hvis noen hadde skrevet «jeg skal komme hjem og drepe deg og familien din på grunn av den rasismen din», så hadde jeg nok blitt redd. – Adressen din ble jo lagt ut på Instagram?
– Ja. Og sikkerhetsavdelingen til NRK sa at det ulmet noe om en demonstrasjon på Marienlyst. Da tenkte jeg: Shit, skal dere demonstrere mot meg? Kan dere ikke heller gå i fakkeltog mot rasisme? Jeg er ikke problemet.
– Etter #metoo, #BLM og kanselleringskultur er handlingsrommet for folk som vil vaere morsommere, mindre?
– Nei. Man kan tulle med alt så lenge vitsen er god nok og smart nok. For min egen del er jeg ikke lenger så opptatt av å vaere drøy. Det mye vanskeligere å få folk til å le. En «edgy» komiker må vite hvor grensen går, og balansere på den.
– Men noe blir uansett tatt ille opp?
– Ja. Du kan bli utsatt for en ubehagelig shitstorm. Men ytringsfriheten er der fremdeles.
– Hva er det aller skumleste å tulle med?
– At mennesker er forskjellige på innsiden og utsiden.
Se og hør-redaktørens datter. Han og kona Live Nelvik var så forskjellige at de satt på samme kontorpult-firer i NRK-bygget i tre år uten at han «la merke til henne». Hun har sagt om ektemannen at hun falt for ham fordi han er så høy (192 centimeter). Og han?
– Ja, jeg fikk vel øynene opp, da.
– Hva skjedde?
– Kanskje jeg tenkte: «Hun er jo litt fin, da.» Jeg tror også at hun plutselig la om til en kulere stil enn før. Men nå kjenner jeg at jeg bør vaere forsiktig med hva jeg sier. Jeg tenkte sikkert også at jeg burde vaere litt forsiktig siden hun var datteren til (Se og Hør-redaktør) Odd Nelvik, at det var en litt sånn skitten greie.
– Ja, det var jo pent sagt.
– He-he, men så tenkte jeg jo til slutt at det ikke var så farlig.
Rekkehus. Elektrisk lastesykkel og stø kurs for MDGarket i valglokalet: Han tror definitivt på klimakrisen og misliker de økte ulikhetene i det norske samfunnet, selv om han spiser middager med andre kjente folk fra NRK og drikker fete viner med Maaemo-sjefen Esben Holmboe Bang. Men viktigst av alt i oppsummeringen: tre døtre på 3, 5 og 9 år.
– De er veldig ålreite. Mange klager over at det er så mye jobb, og at det tar tre timer å få ungene ut av døren. Ikke hos oss. Vi bare går ut, vi. Hvis jeg ikke hadde hatt de ungene, hadde livet rett og slett vaert for enkelt. – Hva slags pappa er du?
– Jeg vet ikke helt. Jeg leker ikke. Det synes jeg er så kjedelig.
– Ikke i det hele tatt?
– Jeg leker hvis jeg har lyst å leke.
– Hva da?
– Frisbee. Det liker jeg. Og så liker jeg Rangel’n – at én er i midten og skal få tak i ballen. Og ja, jeg bygger sandslott på stranden. Det er gøy.
– Lekte faren din med deg?
– Han kastet frisbee, han også, én gang i året.
Sagens eldste datter er blitt så stor at hun har begynt å se Side om side. Hun er en av mange som ser frem til sesongåpning i kveld. For åttende gang skal far spille Norges største karikatur av en mann, den arbeidssky, unnvikende, Manchester United-gaerne og uromantiske Frode Pedersen.
– Jeg ble overrasket da jeg skjønte hvor ungt publikum Side om side hadde fått. En dag jeg gikk på gaten, stimlet plutselig masse gutter på åtte–ni år rundt meg. Jeg fikk Fluenes herre-følelse av det, det var som gategutter som hadde kommet opp av kloakken. Så begynte de å nynne kjenningsmelodien til serien helt samtidig. Spooky, sier Sagen.
Nå nynner han stille.
– Er det noe av deg i Frode Pedersen?
– Nei. Han er litt dassete. Jeg har aldri møtt en sånn fyr.
«We Are The Champions» feat. Odd Reitan. Radioresepsjonen var gjennombruddsprogrammet hans og familiefavoritten Side om side det som gjorde ham kjent. Ikke for å snikskryte, men Tore Sagen får ofte meldinger med spørsmål om han kan sende en videohilsen til et bursdagsbarn eller en konfirmant. Han svarer så godt som aldri.
– Men jeg sier som Jerry Seinfeld: Fordelen med å vaere kjent oppveier for ulempene – tigangeren!
– Er det sant?
– Ja, du kommer til dekket bord. Folk føler at de kjenner deg. De behandler deg umiddelbart som en de stoler på. Jeg liker for eksempel å leie båt, og når jeg sender e-post til utleiere, er det bare goodwill å få. Jeg hater tanken på at jeg er kjendis, men det er en stor fordel å vaere det.
Det er penger i det også. Tore Sagen har vaert ansatt i NRK, men har lenge hatt firmaet Seminarpartner som manager. På sin hjemmeside lokker de: «En mye brukt konferansier og toastmaster.»
– Kan man leie deg som toastmaster!?
– Man kan vel det. Men jeg gjør ikke mye sånt. Det er jo forferdelig. Jeg har gjort mye rart for å «spe på». For eksempel sunget «We Are The Champions» på scenen sammen med Odd Reitan på et Rema-arrangement. – Det er lette penger, det.
– Det er lett for deg å si, for du har aldri sunget «We Are The Champions» med Odd Reitan. Jeg husker at jeg sa «takk for i kveld» etterpå, satte meg i bilen og tenkte «hva faen er det jeg har gjort?»
Han kommer til å bli mer selektiv nå. Behovet for å «spe på» er ikke like stort. For før julen 2020 ringte
Schibsteds toppsjefer til Tore Sagen, storebror og Bjarte Tjøstheim og sa at de ville kjøpe hele Radioresepsjonen. Én for alle og så videre, du kjøper ikke bare én av de tre musketerer. «Det skal vi i hvert fall ikke», tenkte alle tre. Så begynte de å snakke sammen. «Kan dette vaere noe?» De møttes og satte opp plusser og minuser. Mandag 6. september slippes første episode på Schibsteds egen podkast-plattform.
– Var det mye penger i bildet?
– Ja. Jeg vil si at hvem som helst hadde tatt det tilbudet. – Såpass?
– Ja. Plutselig befant vi oss i et «Podkast-Klondyke» og tenkte «hva faen er det som skjer?».
En treg onsdag i Hadeland. Onsdag denne uken: Tore Sagen er ute i god tid før sin siste generalprøve før han skal ut på veien og holde minst 62 show med Tore Sagen gjør stand-up. På bordet foran seg har han vann, Solo Super, bananer og energibarer, og i salen skal hans komikerkollega og «samboer» fra Side om side, Pernille Sørensen, sitte og ta notater for å gi ham tilbakemelding.
Det åpner bra. Men så må Sagen svette for hvert eneste lille latterknegg. I 1 time og 20 minutter. På et tidspunkt glemmer han hva han skal si. Regissøren hans prøver å rope ordene ned til ham fra øverste rad.
– Det er et testshow, det her. Det er bra dere ikke har betalt full pris, sier trebarnsfaren som står der alene på scenen.
Han tar en slurk vann.
Etterpå jages vi ut av garderoben lenge før Sørensens tilbakemelding begynner.
Men det finnes trøst. At dårlige generalprøver gir gode premierer, trenger ikke bare vaere en myte. Og etter at kulturlivet har vaert mer eller mindre koronastengt i halvannet år, er det norske folk sultefôret på opplevelser. – Jeg tror jeg har solgt 12.000 billetter, sier Tore Sagen. – 12.000! Du hadde jo ikke trengt å stille opp i dette intervjuet?
– Det er jo det jeg har sagt hele tiden!
-
PS! Etter sitatsjekken kommer det en e-post fra Tore Sagen. Det står: «Hei! Gratulerer, du har nok skrevet det siste portrettintervjuet med meg.»
Tore Sagen er ansatt i Schibsted, som eier Aftenposten.