Skjøv stekeovnen foran døren for å få sove
VAR 19 ÅR DA HUN OVERLEVDE UTØYA VED Å GJEMME SEG I SKOLESTUA.
Om kvelden må hun feste kroken på soveromsdøren før hun legger seg. Så gjør hun som da hun var barn: sjekker under sengen og kikker inni skapet. Da kan 29-åringen sove.
22. juli gjemte hun seg innerst under en seng. Hun satt fast, hun hadde en person foran seg på gulvet og flere i sengen over seg. Da 47 mennesker i Skolestua på Utøya til slutt fikk vite at faren var over, var det så varmt der at brannalarmen gikk.
Påminnerne hennes er så mange: bursdager, bryllup, valgkamp, 1. mai, jul, å se at klokken viser 22.07 eller når Netflix foreslår en serie: «Lisa, we think you would like to see Terrorism – close
calls. » Det er å lukke øynene og tenke at bestekameraten Rolf Christopher hadde vært 35 år nå og lure på om han hadde hatt unger, og hvordan han hadde sett ut. Det er å være i butikken og merke en mann bak seg, og den første tanken som kommer, er: «Ikke skyt meg!»
At Lisa og de andre overlevende ofte reagerer så sterkt på ting som for andre virker så ufarlige, kan ha en biologisk forklaring. Hjernene til rundt 50 Utøya-overlevende er nemlig blitt undersøkt med MR ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.
Forskerne undersøkte et område av hjernen kalt amygdala, også kalt hjernens «alarmsentral». Amygdala iverksetter stressreaksjoner ved tegn på fare. Undersøkelsene viste at amygdala er forandret hos dem som hadde betydelige posttraumatiske stress-symptomer to til tre år etter Utøya. Angst, uro og stress er symptomer som ofte assosieres med amygdala. Reaksjonene på traumepåminnerne kan også skyldes påvirkning av dette hjerneområdet.
De første dagene etter terroren skjøv Lisa Marie Husby stekeovnen foran døren for å føle seg noenlunde trygg. Årene har gjort alt lettere. Nå har hun overtatt en gammel gård sør for Trondheim. Hun sover der alene, takler mørket utenfor, jegerne med våpen som går forbi og smellene når de skyter. For hver nye ting hun mestrer, klapper hun seg selv på skulderen og tenker på sine døde kamerater.
– Livet er jo så kort. Skal jeg leve et redusert liv ti år etterpå på grunn av en som ikke kan gjøre meg noe mer?
Svaret gir seg selv. Det betyr ikke at det er lett. Lisa Marie Husby har vennet seg til å gå rundt med litt redsel i kroppen. Og så er det ganger hun tenker at det hadde vært godt å få bli sint.
– Etter Utøya føltes det som beskjeden ovenfra var å være verdige og rause. Vi har vært så politisk korrekte! «Ta tilbake Utøya, demokrati-verksted, bla, bla, bla», og alt det er jo bra, men det hadde sikkert føltes godt å være i et rom og bare banke ham, sier hun om terroristen.
Én gang tok psykologen hennes frem et bilde av terroristen og sa «nå må du kjefte på ham». Men Lisa Marie Husby fikk det bare ikke til.