Når krybben er tom, bites bøndene
Selv gode venner blir hete i toppen når de må dele på lite.
Bønder i by’n var tittelen på en reklamefilm for Felleskjøpet for ti års tid siden. I filmen står litt veike byfolk i veikanten med store øyne og åpen munn mens horder av bønder på digre traktorer ruller inn i byen for å ordne opp.
Akkurat sånn var det i Oslo sentrum tirsdag denne uken. Bortsett fra at bøndene etter alt å dømme vil få store problemer med å ordne noe som helst, da.
«Møkkatilbud»
Det var vanskelig å høre hva Bondelagets leder, Lars Petter Bartnes, sa fra den lille scenen nedenfor Stortinget. Ordene druknet i larmen fra jordbruksmaskinene som skramlet i kø nedover Karl Johans gate. «Møkkatilbud», sto det på en av dem. Svart maling på hvitt laken.
Ironisk nok er ikke engang landbruksministeren uenig i det.
Etter at bøndene gikk til brudd i forrige uke, har landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) understreket gang på gang at tilbudet bare var et tilbud. Hun ville nok gravd dypt i lommene, hevder hun, dersom bøndene bare hadde satt seg ned ved forhandlingsbordet. Det er jo gratis å si det. Og bøndene er en viktig velgergruppe for KrF. Og det er valgår.
Men bøndene brøt før de hadde begynt. Sannsynligvis mest på grunn av opprøret blant aktivister på grasrota. Det ga bondeorganisasjonene lite spillerom. Så da må regjeringens «møkkatilbud» behandles av partiene på Stortinget. Noen av representantene kikket kanskje ut mellom gardinene da bondelagsleder Bartnes tydeliggjorde forventningene.
– Stortinget har det overordna ansvaret for matproduksjonen i Norge! ropte han. Og bøndene tutet.
Det er fristende å sitere Peer Gynt: Man får tute med de ulver som er ute. For det er ikke gitt at alfahannen Bartnes og bøndene i traktorene tilhører samme flokk.
Hold brillan!
Bøndene er organisert i to ulike organisasjoner, Norges Bondelag og Norsk Bondeog Småbrukarlag. Eller Bondelaget og Småbrukarlaget, da, som de gjerne kalles. Bondelaget er størst, Småbrukarlaget minst. Før de årlige jordbruksforhandlingene leverer de to organisasjonene et felles krav.
Da Aftenposten ringte rundt til fylkeslederne i Småbrukarlaget etter forrige ukes forhandlingsbrudd, ble det klart at misnøyen med Bondelaget var stor. Småbrukerne hadde hørt at Bondelaget ville kreve 1,2 milliarder. Det er rundt 40 prosent av de 2,9 milliardene Småbrukarlaget ville kreve. Avstanden var med andre ord ikke bare stor mellom bøndene og staten, men også mellom bøndene.
I Dagsnytt 18 på tirsdag hevdet Bartnes at tallene ikke stemmer, og at Bondelaget ville kreve «i området 2,1 milliarder». Han forsøkte så godt han kunne å skape en illusjon av at han og Småbrukarlagets Kjersti Hoff står last og brast med hverandre i kampen. Han lyktes ikke helt. Hoff var ikke til stor hjelp heller.
– Vi har laga en sånn veldig fin tegning, sa hun og holdt den opp foran kameraene. Tegningen viste Listhaug som pisker Bollestad som pisker arbeidshestene Hoff og Bartnes – skulder ved skulder – som nekter å lystre.
Men lystre må de, når Stortinget bestemmer seg, uansett hvor fine tegninger de har laget. Og det er slett ikke gitt at bøndene blir fornøyd med det de får der heller.
Kan håpe på hestehandel
Bøndene møter et stort problem når Stortinget skal vurdere om statens tilbud på 960 millioner kroner er sånn passe. Det vil være overraskende om regjeringspartiene Høyre, Venstre og KrF stemte i strid med sitt eget forslag til oppgjør. Og Fremskrittspartiet synes jo vanligvis ikke at bøndene får for lite penger. Både Bollestad og Listhaug har vært utydelige om hva som kan tenkes å skje nå, men det er i alle fall høyst usikkert om det blir flertall i Stortinget for å øke summen.
Kanskje kan det bety noe at regjeringen samtidig ligger i forhandlinger med postBrexit Storbritannia om frihandelsavtaler. Storbritannia vil gjerne ha økte tollfrie kvoter for å bedre tilgang til det norske markedet. Det vil ikke bøndene, for å uttrykke det forsiktig. Dermed har Bollestad og KrF en sterk motivasjon for å få til et slags kompromiss. Dersom bøndene får en halv milliard eller så, kan det være lettere å svelge litt økt konkurranse fra britiske bønder. Det kan i så fall redde en del KrF-stemmer når bøndene går til urnene i september.
Men det er spekulasjoner.
Slik det ser ut nå, vil bøndene komme dårligere ut av det i Stortinget enn de kunne gjort dersom de hadde forhandlet med regjeringen. Og da passer det egentlig greit å la Peer Gynt oppsummere den sannsynlige konsekvensen av at bøndene tuter og Bartnes ber foran Stortinget:
Det hjelper ikke enten du tuter eller ber.