Hvor nyttige er begrepene fra USA?
Det siste året har amerikansk rasismeforståelse fått fotfeste i Norge. Nå advarer forskere: – Om vi ikke tilpasser til vår kontekst, kan det føre til mer avmakt blant minoriteter.
Måten vi snakker om rasisme på, endret seg i 2020. Politidrapet på George Floyd og Black lives matter-bevegelsen tvang frem en global samtale om forskjellsbehandling basert på hudfarge. På grunn av det amerikanske utgangspunktet ble diskusjonene ofte preget av et amerikansk språk, også i Norge.
I appellene, i debattspaltene og i sosiale medier blir nå begreper som «strukturell rasisme» og «hvite privilegier» ofte brukt. «Rase» er blitt tillagt ny mening.
Hvor nyttige er disse amerikanske begrepene i norsk sammenheng?
1. Strukturell rasisme:
– Ikke nyansert nok
– Begrepet «strukturell rasisme» forsøker å forklare diskriminering ved å peke på underliggende strukturer. Det kan være forutinntatte holdninger. Eller økonomiske eller sosiale systemer som fører til at noen kommer dårligere ut.
Det sier Julia Orupabo, sosiolog og seniorforsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).
Bruken av begrepet eksploderte i norsk offentlighet i fjor. Tall fra mediearkivet Retriever viser at det ble brukt åtte ganger mer sammenlignet med året før.
Teorier om strukturell rasisme er populære i amerikansk sosiologi, spesielt grunnet Eduardo Bonilla-silva. I 1997 argumenterte han for at vi må forstå rasisme som (ofte usynlige) strukturer som preger alle deler av det amerikanske samfunnet.
– Diskusjonene om strukturell rasisme har utvidet rasismeforståelsen vår. Før tenkte de fleste på det som enkelthandlinger utført av «onde individer». Nå ser flere at handlinger som kan oppleves rasistiske, kan utføres uten at de som utfører dem, er klar over det, sier Orupabo.
Hun er likevel usikker på nytten av begrepet i norsk sammenheng.
– En tung, strukturorientert tilnærming til rasisme passer bedre i samfunn som USA. Landet har vært preget av gjentatte «rasekonflikter». De har en helt annen historie enn Norge, sier Orupabo.
Hun refererer til at afrikanere var slaver i USA i over to hundre år. Både da og i lang tid etter hadde de lover som diskriminerte basert på hudfarge. Nordmenn bidro også til slavehandelen gjennom DanmarkNorge, men slaveriet var aldri en stor del av det norske samfunnet.
En annen bidragsyter i diskusjonen er Arnfinn H. Midtbøen. Han er sosiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Ifølge Midtbøen tegner forskningen et sammensatt bilde av minoriteters muligheter i Norge.
– Systematisk forskjellsbehandling skjer i Norge. For eksempel blir man sjeldnere kalt inn til intervju til visse jobber om en har utenlandsk navn, selv om en er født og oppvokst her. Samtidig ser vi at velferdsstaten sørger for en betydelig sosioøkonomisk mobilitet blant etterkommere av innvandrere.
– Så, hvor nyttig er begrepet «strukturell rasisme» i Norge?
– Sosiologiske teorier om strukturell rasisme legger vekt på at «rasebaserte» forskjeller reproduseres over tid og generasjoner. Det ser vi lite av blant innvandrerbefolkningen i Norge.
Midtbøen legger til at det er nyanser i studiene om den påviste diskrimineringen.
– I noen jobber, som lærer og sykepleier, slår ikke navn ut når det gjelder innkalling til intervju. I andre, som innenfor regnskap og økonomi, er diskriminering utbredt. Det betyr at norsk rasisme ikke bør forklares av én overordnet, strukturell teori.
2. «Rase»: – Kan bli misbrukt
De siste årene har også den amerikanske definisjonen av «rase» blitt mer vanlig i norsk samfunnsdebatt.
– I USA er «raser» kategoriene folk blir plassert i, og plasserer seg selv i, på bakgrunn av hudfarge og ytre karakteristikker, sier Midtbøen.
«Raser» er altså sosiale, ikke biologiske konstruksjoner. De beskriver også kultur knyttet til de ulike gruppene. Derfor kan man for eksempel snakke om «svart musikk».
I folketellingen i USA velger folk selv hva de identifiserer seg som. Man kan velge mellom «hvit» og «svart», og det er egne bokser for ulike urbefolkninger eller asiatiske grupper. Om man har opprinnelse fra Sør-amerika eller Spania, må man velge «rase» og etnisitet (i denne sammenheng hvilket land en har opprinnelse fra).
I Europa har ordet tradisjonelt gitt helt andre assosiasjoner.
– Det har vært et ønske i Europa om at vi ikke bruker rasebegrepet. Det er på grunn av de historiske erfaringene, spesielt fra andre verdenskrig, om hva det kan føre til, sier Midtbøen.
Han skjønner likevel hvorfor begrepet har vunnet terreng, også i Norge.
– Etnisitetsbegrepet legger mer vekt på fødested, språk og tradisjoner. Vi trenger et begrep som rommer betydningen av hudfarge, hvordan det påvirker egen og andres oppfattelse av deg. Det kan også være nyttig for å dokumentere synlig representasjon over tid, for eksempel på en arbeidsplass eller i en sektor av samfunnet.
Midtbøen frykter likevel konsekvensene.
– Vi har smertefull historisk erfaring med hvordan registrering av «rase» kan bli misbrukt. Vi risikerer at den utdaterte biologiske forståelsen av «rase» blir normalisert igjen.
Bekymringen deles av Julia Orupabo. Hun foretrekker ordet «rasialisering», altså hvordan personer plasseres i grupper og tillegges egenskaper basert på ytre trekk.
– «Rasialisering» tydeliggjør at det er noe en blir gjort til, ikke noe en er. Vi trenger et ord som beskriver opplevelser knyttet til å ha et visst ytre. Etnisitet er ikke dekkende nok.
3. Hvite privilegier: – Makt varierer
Allerede før fjorårets demonstrasjoner var et nytt fagfelt kommet til Norge: kritisk raseteori og derunder hvithetsstudier.
Feltet legger til grunn den amerikanske forståelsen av «rase» som en viktig sosial konstruksjon som former samfunnet.
Sentralt er at «hvite» har en mektig posisjon i dag, delvis på grunn av strukturerer fra kolonitiden.
Mennesker med hvit hud har altså «hvite privilegier». Det kan være tilhørighet, beskyttelse fra diskriminering eller representasjon, i populærkultur og i historiebøkene.
Dette preget mange av fjorårets debatter. Vi så forslagene om å rive statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg, endre navn på bydelen Møhlenpris i Bergen og fjerne Carl von Linné-benken i Botanisk hage i Oslo.
Fellesnevneren var personenes tilknytning til slaveri.
Argumentet var at ved å fremheve disse historiske personene i det offentlige rom, opprettholdes koloniale, rasistiske strukturer.
– Er kritisk raseteori et nyttig felt for å forklare rasisme i Norge? Eller er det et aktivistisk felt med slagside?
– Man skal ikke avfeie et fagfelt som aktivistisk. Det er bra å belyse problemer fra ulike perspektiver, sier Orupabo.
Orupabos ønsker likevel mer kontekst i debattene og forskningen.
– Hvis man tenker at rasisme er her, der og overalt, hele tiden, blir det veldig lite håndfast å undersøke. Man bør se på når, hvor og hvordan det skjer.
– Hva synes du om begreper som «hvite privilegier» som legger vekt på hvite menneskers ubevisste rolle i rasisme?
– Slike ord kan gi deg slagkraft som aktivist. Som forsker er jeg usikker på hvor produktivt det er. Det er ikke klart hva det egentlig rommer. Makt og ulikhet er ikke satte størrelser, men vil variere over tid og fra kontekst til kontekst.
Midtbøen nøler også med å bruke «hvite privilegier».
– Det er åpenbart at man som hvit majoritet har visse privilegier. Man blir ikke nektet tilhørighet på bakgrunn av hudfarge, og det er visse opplevelser, spørsmål og reaksjoner man blir spart for. Likevel bruker jeg ikke begrepet fordi det kan underspille andre ulikhetsfaktorer, som for eksempel klasse. Det er mange hvite som er svært lite privilegerte på grunn av lav utdanning og dårlig betalt jobb.
Vanskelig balanse
Både Orupabo og Midtbøen frykter følgende av at disse nyansene ikke kommer frem.
– Et overdrevent fokus på strukturell rasisme kan danne et feilaktig, overdrevent negativt bilde av minoriteters sjanser i Norge. Noe som kan forsterke fremmedgjøringen, sier Midtbøen.
Dette får støtte hos Orupabo.
– Om vi ikke tilpasser rasismedebattene til norsk kontekst, hvis vi ikke viser mulighetene minoriteter faktisk har her, kan det føre til mer avmakt, sier hun.
Orupabo understreker likevel at vi ikke må være for raske til å avfeie nye begreper og måter å tenke på.
– Rasismedebatter fra andre land kan være svært viktig for minoriteters synliggjøring av egne erfaringer med å være minoritet i Norge. Nye perspektiver kan åpne dører og starte viktige samtaler.