Hvorfor rekrutteres ikke flere frivillige med innvandrerbakgrunn?
En knusende rapport fra Norges idrettsforbund (Nif ) viser at innvandrere i svært liten grad deltar som tillitsvalgte og trenere i norsk idrett. Rapporten peker på tendenser til strukturell rasisme i norsk idrett. Vi har studert rekrutteringsprosesser i idrett- og kulturorganisasjoner og fant forklaringer på dette i rekrutteringsprosessene, men også knyttet til innvandrere og i nordmenns forestillinger om frivillighet.
Norge er verdensmestere i frivillighet. 61 prosent av befolkningen har vært frivillige minst én gang, og 48 prosent er frivillige regelmessig (Frivillighet Norge 2019).
Gjennom deltagelse i frivillige foreninger dyrker vi interesser og blir kjent med hverandre. Vi gjør samfunnsnyttig arbeid, skaper og inngår i fellesskap og nettverk. Vi tar og får ansvar.
Integreringsarena
Myndighetene bruker store ressurser for å få frivillig sektor til å fungere som integreringsarena. Prosjektet «Bolyst gjennom ildsjeler» har jobbet for å rekruttere unge mennesker, tilflyttere og innvandrere som ildsjeler til revy-, teatergrupper og idrettslag og forsket på disse prosessene.
Vi fant at det var få ildsjeler med innvandringsbakgrunn, og at nåværende ledere synes det var vanskelig å rekruttere innvandrere. Betyr dette at foreldre og foreningsmedlemmer med innvandringsbakgrunn er vanskelige å rekruttere?
Blant de 14 pilotgruppene i prosjektet var det tre lag som rekrutterte fem personer med flerkulturell bakgrunn som tillitsvalgte i løpet av tre år. Alle mente de hadde behov for flere ildsjeler – hvor ligger utfordringen?
Ekskludering i bunn
Vi analyserte prosessen som ligger forut for selve rekrutteringen. I denne fasen ble potensielle frivillige identifisert. Vi så at ledelsen i lagene gjerne knyttet lagets historie til et samfunns- og identitetsbyggende arbeid.
En viktig del av motivasjonen for å jobbe frivillig var å være med å skape gode lokalsamfunn og bydeler, trivsel for innbyggerne og å styrke lokale og regionale identiteter.
Ofte antok styremedlemmer og ledere at innvandrere ikke har den motivasjonen og de kjennetegnene som denne «grunnfortellingen» krever: De trodde altså at personer med flerkulturell bakgrunn ikke oppfyller de underliggende kriteriene for hvordan en ildsjel skal være, og dermed hvem dette kan være.
Folk med utenlandsbakgrunn ble antatt ikke å være kjent med dugnad og den norske frivilligheten. Underforstått: De passer ikke inn i bildet av ildsjelen. Samtidig var det ingen som hadde gjort noe for å sjekke ut om dette stemte.
Vår hypotese er at slike antagelser og usynlige krav gjør at innvandrere blir usynlige som ressurser og ikke sett som potensielle ledere.
Rekrutterer fra eget nettverk
Synlighet handler både om å bli sett og å gjøre seg synlig. Ofte er det de som allerede er frivillige, som rekrutterer venner og bekjente gjennom nettverk. Dette handler om at den som foreslår noen, også går god for dem. De legger egen sosial kapital på bordet.
Rekruttering fra eget nettverk fører til trygghet fordi tidligere kjennskap garanterer for at nye medlemmer vil gjøre en god jobb og passe inn. Dette bygger og skaper tillit.
Folk med utenlandsbakgrunn ble antatt ikke å være kjent med dugnad og den norske frivilligheten ”
Det var imidlertid ikke mange i majoritetsbefolkningen som hadde nettverk som også omfattet innvandrere. Utgjør majoriteten en lukket getto? Innvandrerne blir altså ikke bare gjort usynlige, de finnes heller ikke i de nettverkene det rekrutteres fra.
Gjør de seg usynlige?
Er det også slik at innvandrere ikke gjør seg synlige? Man blir synlig gjennom «å melde seg på»: komme med forslag på foreldremøter, målbære mild kritikk, signalisere at man har vært utøver selv eller har erfaring som frivillig. Man viser at man er en som tar ansvar.
De fleste styrer plukker fort opp og involverer dem som gjør seg synlige. I vårt prosjekt var det få med innvandrerbakgrunn som «meldte seg på». Dette kan skyldes problemer med språk, mangel på forslag og engasjement eller vansker med å forstå situasjonen og konseptet og lagets grunnhistorie. Kanskje opplever noen også, rettmessig eller ikke, at de ikke passer til de uuttalte kriteriene?
I den aktive rekrutteringsfasen blir folk spurt om de vil bli med i styret. Der er «nø
ding» sentralt: å legge et velvillig, men betydelig press for å få folk til å ta på seg en oppgave.
Nøding og anerkjennelse
Å nøde innebærer å løfte frem deres personlige egenskaper, erfaringer og gode vilje, som foreningen har bruk for. Når en nøder, må en føle seg trygg på at vedkommende vil gjøre en god jobb og «passe inn» i den praktiske og formelle, men særlig den uformelle, samhandlingen i styret.
«Nøding» forutsetter kjennskap og tillit. Og igjen spiller altså nettverkene, med sine begrensninger, en rolle. Når det i tillegg er lite overlapp mellom ulike grupper og sosiale nettverk, både i fritid og arbeid, mangler man kjennskap og tillit. Innvandrere blir ikke nødet og får ikke anerkjennelsen som kan bidra til at de tar på seg verv.
Økt bevissthet har effekt
Prosjektet viste at økt bevissthet om å rekruttere deltagere med innvandrerbakgrunn faktisk har effekt. Så enkelt! Det er også lettere å få nye mennesker til å ta på seg oppgaver hvis både oppgaver og forventninger er tydelig beskrevet og avgrenset.
Manglende kunnskap om frivillig arbeid kan løses med målrettet informasjon. Det kan være lavterskeltilbud som lynkurs eller kaffe for foreldre på bassengkanten mens ungene trener. Det bidrar til kunnskap og kjennskap.
Lagets grunnhistorie kan analyseres, og uuttalte kriterier kan drøftes og evalueres.
Hvordan påvirker kriteriene hvem en ser som passende? Kan kretsen av potensielle utvides, og hva er egentlig kravene til dem som skal avhjelpe lagets konkrete problemer?
Begrensede nettverk og manglende kjennskap på tvers av grupper krever at lukkede majoritetsnettverk åpnes, og at en ser etter ressurser på nye arenaer. En rutine der to tillitsvalgte sammen tar direkte kontakt med nye, hilser velkommen, spør om erfaringer og forteller om forventninger og muligheter i laget, kan synliggjøre ressurser.
Men vi fant at det viktigste er å se etter ressurser andre steder enn der du venter å finne dem, og å spørre flere!