Det trykkende savnet av T-banen
Bali, Bermuda og Rimini må gjerne vente, men turene med T-banen er et dypt og inderlig savn.
Det blir for pompøst å snakke om T-banen som selve klippen eller ankerfestet i tilværelsen, men dypt inne i den syvende uken på hjemmekontoret må det sies:
D eter forbaskede greier. Der hjemmekontoristen kreker seg i joggebukser ned til PC-en i kjelleren, stadig litt mer uflidd, farer Østeråsbanen tett forbi med sine strøkne og renvaskede vogner som ikke skal brukes.
T-banens rute 2 mellom Østerås og Ellingsrudåsen er en lang og lysegrå metallslange som smidig og raskt tar seg inn til sentrum. Togene er presise, går åtte ganger i timen og har også i pestfrie perioder som oftest sitteplass til alle.
Andre pendlere er mindre heldige. Si «Østfoldbanen» ti let gjennomsnittsmenneske i Follo. Ansiktets urner. Men store deler av Stor-Oslos befolkning har et kollektivtilbud så godt at de burde takke og bukke.
Tid for rosemaling
I årevis har jeg tenkt at det en dag burde skrives noe pent om eventyret Østeråsbanen, men det er krevende å lage journalistikk av ting som fungerer. Defekte sporveksler og signalanlegg, lokaltog som aldri kommer, og rasende pendlere på perrongen blir avisstoff på en-to-tre.
Vanskeligere er det å melde seg hos en nyhetsdesk med ideer om fly som ikke faller ned, broer som ikke bryter sammen, kampesteiner som ikke faller ned fra taket i tunneler, eller busser, trikker og T-banetog som går presist. En kritisk presse skal avdekke svakheter og skandaler, ikke pusle med rosemaling.
Men nå, ja nettopp i denne timen, som Nordahl Grieg ville ha sagt det, går det opp for oss hvilken lykke som ligger i et velfungerende T-banenett og det daglige, litt søvngjengeraktive opplegget med å være på vei til og fra noe.
Kontorsavnet er én ting
Savnet av selve arbeidsplassen er det sagt mye om. Hjemme kontoristen møter sine kollegers om små kvadrater på en PC-skjerm, ordnet som i et billedlotto for barn eller et «hvem skal ut?»-opplegg på Nytt på nytt.
Det fungerer, for så vidt, men kan aldri bli det samme som det deilige, lille visvas-minuttet ved kaffemaskinen før morgenmøtet, den uformelle sludringen i ubekvemme sofaseksjoner av modernedesign, de tilsynelatende så formålsløse, men likevel så viktige små rusleturene rundt på kontorlandskapenes myke tepper.
Til og fra er bra
Mindre påaktet, men snart like trykkende, er savnet av turen til og fra, denne ordnende faktor mellom rekkehus og kontor, denne helt selvfølgelige bestanddelen i en døgnrytme. Reisene med Ruter er alenetiden der lønnsarbeideren selv får være sjef. Fem minutters stille koping ut i luften på en T-baneperrong, kanskje etter en for dårlig og hastverkspreget frokost eller en krøllete avlevering i en barnehage, er yoga så god som noen.
Så setter banen seg i bevegelse. Skuldrene senkes. Ingen steder i Norges land er bedre egnet enn nettopp T-banen til å løse sudoku eller fikle med mobiltelefonen uten fare for å få kjeft av noen. Hvis man da ikke heller griper sjansen til å snakke.
Østeråsbanen er en skattkiste av kunnskap, vidd, humør. Det sitter smartinger på alle benker, alle på vei til en post i politikk, forvaltning, diplomati, journalistikk, forskning, rettspleie, helsestell, skole, næringsliv eller sport.
For journalister er T-banevogner ikke det naturlige stedet for å lirke ut statsrådsskandaler eller det siste tipset i Hagen- saken. Men gjennom et tidsspenn på noen måneder er det lett å få snakket litt løst og fast om utviklingen på saksfelt som f.eks. Midtøsten, Indokina, Arbeiderpartiet, Leicester, Viken fylkeskommune, Leeds, oppdrettsnæringen, Høyre, Lambda, Y-blokken, ulvesonen, Amazonas, kvotehandel, Tenerife, Balkan.
Kunsten å tie sammen
Begrensningen ligger i de uskrevne sosiale kodene, i respekten for at ikke alle deltagere i morgenrushet til enhver tid vil være deltager eller ufrivillig lytter til en samtale om regionreformen.
Vennskap, kjennskap, naboskap og medpassasjerskap er også evnen til å tie sammen. Litt av Norges suksess med korona-håndteringen ligger antagelig i dette. Vi er gode på sosial distanse når det trengs.
Ingen vil heller ta en reise med Østeråsbanen før det føles nødvendig, for selv en smittende latter er jo fremdeles en dypt problematisk ting. Det er for jævlig.