Nabokrangelen mellom Italia og Frankrike er ikke morsom

Det er naivt å tro at gammelt europeisk fiendskap er begravet for godt.

Fornaermelser og provokasjoner man «ikke har sett maken til siden andre verdenskrig». Slik omtaler fransk utenrikstjeneste den diplomatiske krisen med Italia. Frankrike er gått til det oppsiktsvekkende skrittet å kalle tilbake sin ambassadør i Roma, for første gang siden 1940-tallet.

Alle europeiske land driver vennskapelig kjekling med naboen, men dette er noe mer. Italias opprørske regjering har gjort Frankrikes president til hovedfiende. Det skyldes blant annet hans sterke utfall mot populister og ønske om mer EU-samarbeid.

«Jeg håper franskmennene vil fri seg fra sin forferdelige president», har Matteo Salvini, leder for partiet Lega, uttalt.

Visestatsminister Luigi D i Mai o, som styrer Fem stjerners bevegelsen, gjorde vondt verre ved å si at Frankrike «aldri stoppet koloniseringen» av land i Afrika, og at dette er årsaken til migrantkrisen.

Det toppet seg da Di Maio møtte ledere fra De gule vestene i Paris i forrige uke. Protestbevegelsen har som mål å veltepresident Emmanuel Macron.

Medier, byfolk og onde naboer

Bildet er ikke svart-hvitt. Macron kom selv med krasse uttalelser om Italias regjering da den tiltrådte, og det å kalle tilbake ambassadøren var nok en overreaksjon. Begge sider kan vaere tjent med en konflikt før EU-valget i mai.

Det er likevel dypt urovekkende at politikere er villige til å gå så langt i å piske opp en konflikt med et naboland for å vinne velgere. Dessverre er det ikke et isolert tilfelle. Språkbruken hos politiske ledere blir stadig mindre diplomatisk.

Samtidig er demokratiet under press i flere EU-land. Politikere som bygger sin politikk på å dyrke motsetninger mellom «oss» og «dem», får makt. Hvem «dem» er, tilpasses tid og sted. Noen ganger er det innvandrere, medier, byfolk eller Brussel. Andre ganger er det onde nabofolket i nord, sør, øst eller vest en passende syndebukk.

Dype motsetninger

I boken The Jungle Grows Back minner historiker Robert Kagan om at fortidens motsetninger lurer like under overflaten i Europa.

«Det skal ikke mye til før italienere eller grekere begynner å kalle tyskere nazister, før franskmenn vitser om tyskere som marsjerer ned Champs-Élysées, eller før polakker blir nervøse i skvis mellom sine to historiske erobrere», skriver han.

Europeiske land er ikke på randen av storkrig, men det er grunn til oftere å minne om at Europa har en svaert blodig fortid, som ikke er spesielt fjern.

Ville ikke redde Europa

I århundrer var kontinentet en pøl av krig og ustabilitet. Som NATO-sjef Jens Stoltenberg tidligere har uttalt: Europa var Midtøsten.

Dette er med på å forklare hvorfor et stort flertall av amerikanere var imot å sende sine styrker over Atlanterhavet da andre verdenskrig brøt ut.

En tale den republikanske senatoren Robert Taft holdt i juli 1941, er illustrerende. Han advarte sterkt mot å gripe inn militaert i Europa. Krigen «involverer nasjonale og etniske fiendskap som har eksistert i århundrer, og som kommer til å vare i mange århundrer fremover», slo han fast.

Selv om Hitler ble slått, ville amerikanerne måtte bli lenge i Europa hvis det skulle vaere noe håp om stabilitet, var Tafts konklusjon.

Fem måneder senere angrep Japan Pearl Harbor, og USA gikk inn i krigen med full tyngde. Taft fikk likevel rett i at de ville vaere bundet opp i Europa i lang tid. Gjennom Marshall-planen bidro USA til økonomisk gjenoppbygging, og gjennom NATO garanterte de for kontinentets stabilitet. Det ble starten på en fredsperiode uten sidestykke i europeisk historie, som også USA har nytt godt av.

«Nasty normal Europe»

Gjelder sikkerhetsgarantien fortsatt? Donald Trump synes NATO kostermerenn det smaker og har vist liten interesse for europeisk samarbeid. Det er dårlig nytt for et kontinent der gnisningene allerede er tydelige.

Jan Techau ved The German Marshall Funder pessimist. I en artikkel advarer han om at «dyp mistillit mellom stammer, folkeslag og nasjoner» igjen setter sitt preg på kontinentet. «Nasty normal Europe» kaller han tilstanden.

Det trenger ikke gå galt. Både Kagan og Techau overser at støtten til EU er den høyeste på 25 år.

I flere land har selv ytre høyre, nå sist Sverige demokrat erna, gått bort fra ønsket om å forlate unionen. De vil heller reformere EU innenfra.

Sannsynligvis er stabiliteten EU og NATO bringer med seg, i seg selv en viktig årsak til at velgerne tar sjansen på å stemme frem populister. Ingen blir kastet ut av EUs indre marked. Ingen blir fratatt stemmeretten i Brussel. Ingen går til krig mot hverandre.

Ingen husker lenger hvor farlig det er å leke med ilden.