Denne arrogante franskmannen er en sitatmaskin
Fem år etter at Didier Eribons selvbiografiske essay Hjem til Reims ble utgitt i Frankrike i 2009, kom Edouard Louis’ naermest genierklaerte debutroman Farvel til Eddie Bellegueule.
Jeg har ikke vaert klar over eksistensen av Eribons bok som først nå kommer på norsk, men når jeg nå har lest den, er det omtrent umulig å forestille seg Louis’ bok uten den.
Homofili i fordomsfullt miljø
De to bøkene er langt på vei den samme. Skrevet av to menn fra Nord-Frankrike, født med 40 års mellomrom, men med samme smertefulle erfaring med å ha en avvikende seksuell legning i et fordomsfullt arbeidermiljø, og med samme intense ønske om å komme seg vekk så fort som overhodet mulig.
I sitt ytre forteller de to forfatterne overlappende historier. Oppvekst som er fattig både intellektuelt og materielt. Fedre som er så uforstående at de legges for hat. Arbeiderfamilier hvor skole og utdanning ses på som noe som hindrer en i å komme ut i arbeid tidlig i tenårene. En dagligtale full av rasistiske og homofobe utsagn. Ensomheten som ligger i dette. Lettelsen over å forstå at det finnes en annen verden, hvor kunnskap åpner for andre liv. Men også en vedvarende skam over å tilhøre arbeiderklassen, samtidig som begge bruker livet sitt på å forstå nettopp den klassen og endringene den gjennomgår.
Gigantiske analysemuskler
Stilen er imidlertid helt ulik. Der bøkene til Louis er personlige og naere hele veien, kombinerer Eribon det naere med en sosiologisk analyse, ispedd hyppige eksempler fra eget liv og egen familie.
Det at han samtidig er sprenglaerd, er både pirrende og frastøtende. Siden min kunnskap, som ikke-sosiolog, om Bourdieu og Foucault og mange andre sosiologiske kanoner han nevner, er begrenset, skyver Eribon meg vekk med jevne mellomrom når han tar av, med analysemuskler som er gigantiske etter en mannsalder i intim omgang med sosiologisk terminologi og tanker.
Han har dessuten, irriterende nok, vaert bestevenn med begge de to nevnte ikonene, og han har skrevet en toneangivende biografi om Foucault.
Suverent prosjekt
Men irritasjonen er håndterbar, for jeg liker det suverene i prosjektet hans.
Det er noe tiltrekkende arrogant og fransk over selvfølgeligheten og lettheten han gjør dette med. Han er den han er, og snakker ikke ned til noen. Og kvaliteten på tankene hans er så gode at jeg anstrenger meg for å henge med, og blir stadig belønnet for det, for boken er en sitatmaskin, både når det gjelder det politiske og det personlige.
Eribon rømte til Paris uten å tenke på hva hans fravaer betød for de to yngre brødrene. «Jeg var en egoist», skriver han, «alt handlet om å redde meg selv, og jeg var ikke saerlig tilbøyelig – jeg var 20 år! – til å tenke på hvilke skader flukten min forårsaket.»
Skarpt om ytre høyre
Når det gjelder teorien om hvorfor så mange fra den kommunistiske arbeiderklassen politisk har flyttet seg til ytre høyre, har jeg aldri lest en skarpere tankerekke.
Eribon forteller at brødrene hans, de han forlot, som han kanskje kunne ha reddet, som kommer fra samme kommunistiske arbeiderklasse som ham selv, allerede lenge har stemt på Front National og ikke skjønner at noen kan la seg overraske av det.
Så skriver han: «Jeg er sterkt bekymret for at alle de intellektuelle som gir tydelig uttrykk for klasse-etnosentrisme, og også projiserer sine egne tankemåter inn i hodet på dem de snakker på vegne av og vil lytte til, som gasser seg med den «spontane kunnskapen» til lavklassene – og det med desto større entusiasme jo mindre kjennskap de noensinne har hatt til menneskene som tilhører dem, annet enn i 1800-tallstekster de har lest – risikerer å stå igjen med sviende dementier og vonde skuffelser. Det er nettopp slike mytologier og mystifikasjoner, som noen er veldig opptatt av å videreføre (og på den måten høste applaus for forkjempere for en ny radikalitet) … det politiske venstre må kvitte seg med hvis det skal forstå de fenomenene som er i ferd med å føre det til sin ruin, og ha noe håp om en gang å kunne motvirke dem.»
Imponerende
Hjem til Reims er en imponerende bok. Didier Eribon forklarer hva bevegelsen mot høyre i Frankrike, og Europa, egentlig handler om. Han kartlegger den homofile erfaringen, beskriver mekanismene som trekker mange homofile inn til storbyen og presenterer tanker og referanser som gir dette nyanser jeg har aldri før har tenkt eller forstått.
Men viktigst er likevel at han risser opp sin egen klassereise og forholdet den har til seksualiteten.
Essayet er svaert stødig oversatt av Thomas Lundbo og inngår i Aschehougs «Sidespor»-serie som både utseende- og innholdsmessig er uvanlig fin. Magnus Marsdal snakker med Eribon om sex og klasse på Litteraturhuset i kveld, og jeg tipper at Hjem til Reims er Marsdals nye yndlingsbok.
Selv håper jeg at noen inviterer meg til middag ganske lynraskt, så jeg kan briljere med Eribons analyser før jeg glemmer dem.