Nå må han svelge stoltheten sin
ham, men det er ikke hans eneste problem.
Problemet til portugiseren akkurat nå er hvem han er i konflikt med. Hans autoritet utfordres nemlig ikke av hvem som helst. Den utfordres av en med tyngde. Den tyngden skaffet han seg i sommer, med det Mourinho ikke har akkurat nå – triumfer.
Paul Pogba var strålende da han ble verdensmester for Frankrike i sommer.
Der spilte han for et lag hvor han har fortalt at han får frihet til å vaere seg selv på og utenfor banen. Det hjelper heller ikke Mourinho at den franske landslagssjefen, Didier Deschamps, har sendt små og litt dårlig skjulte «nålestikk» om samme tema.
Flere skriver at Pogba skal ha fortalt klubbens øverste sjef, Ed Woodward, at han ønsker seg vekk, konkret til Barcelona.
Noen tror dette er et kalkulert spill fra Pogbas side for å gjøre seg selv uspiselig for klubben.
I konflikten med Paul Pogba mangler José Mourinho sin beste venn – gode resultater.
Vokste med tilliten
I så fall fortjener det fordømmelse, ikke forståelse. En fotballspiller som tjener summene Pogba tjener, har krystallklare forpliktelser overfor klubb, supportere, medspillere- og manager – om gjenytelse i form av innsats og lojalitet.
Når jeg likevel er skeptisk til at det handler om dette, skyldes det en fersk opplevelse.
Sist uke satt jeg i Bern, rundt 20 meter unna Mourinho og så hans tilfredse smil da Paul Pogba var banen dominante aktør mot Young Boys. Men viktigere enn det: Jeg så en kaptein for kvelden tilsynelatende vokse med den tilliten, stoltheten han viste da han mange ganger underveis var borte hos medspillere med et klapp på skulderen, eller med tydelige direktiver.
Jeg sitter fortsatt med en klar følelse av at dette er en konflikt det er verdt å bruke alt av tid krefter og stolthet på å løse. Kanskje mest det siste.
Begrunnelsen for det er at Mourinho akkurat nå trenger Pogba mye mer enn motsatt.
Det er Mourinho som sitter med resultatansvar. Pogba har kun prestasjonsansvar, og selv om det selvsagt er stort i en klubb som Manchester United, er det likevel to ulike ting.
Det er Mourinho som lever av å vinne kampene. Det er hans jobb det til slutt handler om. Det er han som må svelge stoltheten.
Ingen enkel jobb
Det er ikke enkelt. Aksepterer du som manager at Pogba kan kritisere spillestilen og lederskapet ditt, risikerer du selvsagt at Alexis Sánchez i morgen forteller om hvorfor han ikke lenger scorer mål som i Arsenal, og at Anthony Martial formidler hvor håpløs manageren er som sjelden lar ham spille.
Spørsmålet er likevel om ikke Mourinho på en eller annen måte må klare å gjøre Pogba så spesiell at han tillater ham å si ting utad, som etter kampen mot Wolves, og likevel gjøre ham til «sin mann».
Det er ingen enkel jobb, kanskje er det kommet så langt at det nå er umulig.
Men det er én måte å gjøre det på: Paul Pogba må be om unnskyldning.
Hvis det ikke skjer, noe som unektelig virker mest sannsynlig, hva da? I så fall klarer jeg kun å se en mulig utgang: En av dem forsvinner – ganske raskt.