Tyrkias opposisjon har en lite fremtidsrettet politikk
Opposisjonen i Tyrkia er ekstremt fragmentert. Alle snakker mest til sin egen tilhengerskare og klarer ikke å utvide den.
24. juni skal Tyrkia holde et fremskyndet valg og velge president og nytt parlament. Seks kandidater tar nå opp samfunnsspørsmål og fremsetter løfter. Under sin ukentlige tale til parlamentsgruppen fra det regjerende Rettferds- og dydspartiet (AKP) for noen uker siden, brukte president og leder for AKP, Erdogan, de nedlatende ordene «ynkelig fyr» da han henviste til en av motstanderne sine – Muharrem İnce, som er presidentkandidat fra det største opposisjonspartiet, Det republikanske folkepartiet (CHP).
Erdogan fortsatte talen med å si at «de har ikke andre mål for øye enn å velte Recep Tayyip Erdogan» og omtalte altså seg selv i tredje person, før han byttet til det kongelige «vi» og sa: «Men ikke før nasjonen sier ‘tamam’ vil vi forlate presidentposten.» Tamam betyr «nå er det nok, tiden er ute». Det førte til at millioner av mennesker i det tyrkiske samfunnet erklaerte «tamam».
Umiddelbart etter Erdogans utsagn flommet Twitter over av innlegg som brukte ordet «tamam». Dette ble dagens mest tweetede ord, og varianter av budskapet brukes fremdeles hyppig i sosiale medier i Tyrkia.
«Tamam» kom også raskt inn på listen over de mest populaere emneknaggene etter over flere hundre tusen tweets og ble det mest populaere emnet globalt i løpet av en time. Da det hadde gått 12 timer, var emneknaggen brukt to millioner ganger. Allerede første dag grep politi og sikkerhetsstyrker inn mot borgere som ropte «tamam» eller bar bannere med ordet, og flere er blitt arrestert.
Med røtter i folket
Siden demonstrasjonene mot sensuren
15. mai 2011, der titusener deltok, har det vokst frem en folkebevegelse som bruker sosiale medier som sitt offentlige rom. Vi opplevde et toppunkt i 2013, med Occupy Gezi på Taksim-Gezi-plassen. Tamam-bevegelsen er blitt sammenlignet med disse demonstrasjonene, som varte en hel måned på forsommeren 2013. Her stilte millioner av mennesker og ropte ut parolen:
«Dette er bare begynnelsen. Kampen fortsetter», mens de kjempet imot politiets voldsomme brutalitet under store sammenstøt.
Parolen har fått stor effekt på tyrkisk politikk. Før valget i juni 2015 kritiserte Selahattin Demirtaş, den gangen nestleder for det prokurdiske opposisjonspartiet HDP (Folkets demokratiske parti), planene om å iverksette presidentstyre i Tyrkia. Han sa: «Du får ikke bli vår president.» Dette endret retningen på diskusjonen. Samtidig forårsaket det strenge reaksjoner fra myndighetene i form av ødeleggelse av byer og gjentatte valg for å fornye AKPs regjeringsmandat med tvang i enda en periode.
Selv om Gezi-bevegelsen har vaert utsatt for stort press, pluss at det har rådet unntakstilstand siden kuppforsøket i juli 2016, fikk den dype folkebevegelsen som startet i 2013, nytt liv i et titall byer etter folkeavstemningen om presidentstyre 16. april, og det har vaert bred deltagelse i demonstrasjoner mot overtramp og uregelmessigheter fra regjeringspartiets side under valget. Fra valgseieren ble erklaert for Erdogan til fireårsdagen for Occupy Gezi var parolen: «Nei, det er ikke over. Det er nå det begynner» den mest populaere parolen ved demonstrasjoner og på Twitter.
Çapulcu til tamam: Å ta språket tilbake
Occupy Gezi startet tidlig om morgenen
27. mai 2013 i et ønske om å ta vare på den siste grønne lungen i Istanbul og hindre bygging av et kjøpesenter her. Protestene begynte på Taksim-plassen og vokste til en landsomfattende bevegelse. Sikkerhetsdirektoratet kunne fortelle at det var demonstrasjoner på 5532 steder i 80 av Tyrkias 81 byer under Gezi. På den tredje dagen kalte statsminister Erdogan demonstrantene «noen få çapulcu» (çapulcu betyr tyv/ kjeltring). Millionene som deltok i demonstrasjonene, valgte å ta ordet çapulcu tilbake og omdefinerte det som «en som deltar i demokratiske fredelige demonstrasjoner for å endre samfunnet». Senere er begrepet også plukket opp av den kjente filosofen Noam Chomsky. Gjennom en hel måned eksploderte humor, kunstneriske uttrykk og kreativ sivil ulydighet. Slikt har tidligere aldri vaert undertrykt fra offentlig hold.
Selv om antallet tamam-tweeter ikke kan sammenlignes med Occupy Gezi, der det ble registrert over 15 millioner tweeter første dag, finnes det mange engasjerte innbyggere, og alle tegn tyder på at bevegelsen vil vokse seg større under valgkampen i de neste månedene. Det største opposisjonspartiet, CHP, har tatt i bruk tamam som sitt hovedbudskap under valget.
Løfter kontra reaksjoner
Her ønsker jeg å vaere spesielt forsiktig med å bruke en viss type retorikk. Hvis man ser på valgretorikken til de politiske partiene i Tyrkia gjennom de siste 16 årene, vil man se at selv om det har vaert langt mellom liv og laere i regjeringspartiet AKP, med en nøytral tone som sikter på å fange opp hoveddelen av samfunnet gjennom løfter og drømmer, har opposisjonen i hovedsak tydd til reaksjonaere innspill som kretser rundt regjeringens retorikk.
Det har bare vaert noen få unntak fra dette mønstret, som bruken av ordet «çapulcu» og slagordet «du får ikke bli vår president» og nå, aller sist, bruken av ordet tamam.
Retorikken har hatt stor innvirkning på opposisjonen. Flere millioner er blitt mobilisert og tatt ordene og uttrykkene tilbake. Til og med de som støtter presidenten har begynt å bruke opposisjonens diskurs og forfattet reaksjonaere motargumenter mot çapulcu og tamam. De har ropt ut slagordet «du får vaere vår president».
Men denne retoriske seieren er ikke nok for opposisjonen, hovedsakelig fordi de er ekstremt fragmentert og ikke har klart å samle seg, selv om de er enige om visse prinsipper. Alle snakker mest til sin egen tilhengerskare og klarer ikke å utvide den, og de har heller ikke fått til å legge frem noen alternativ utviklingsplan. Dermed blir regjeringspartiet AKP det eneste partiet som aktivt forholder seg til fremtidens utviklingsmessige og økonomiske spørsmål.
Selv om det er spennende å se millioner av mennesker som vil ta språket tilbake og vaere med på å bestemme den politiske retningen, er det bekymringsfullt hvor lite fremtidsrettet politikken er, og hvor lite den er i stand til å overbevise noen som ikke tidligere har stemt på opposisjonspartiene før. Det kan uansett ikke skje uten støtte fra en del mennesker som tidligere har støttet regjeringspartiene. For uten dem kan ikke opposisjonspartiene engang drømme om å få mer enn 50 prosent av stemmene.