Lesesirkelen – et lite demokratilaboratorium
Lesesirkler er litteraturformidling, kanskje litt terapi og mye offentlig samtale.
Noe av det mest overraskende med bibliotekets lesesirkler er at de er så lite kjent.
Hver dag rundt om i landet kommer representanter for folk flest og «dama i gata» sammen til inkluderende og likeverdig samfunnsdebatt i all stillferdighet. Her analyseres psykologiske reaksjoner, sosiale relasjoner, det kulturelle og det universelle, historie og verden i det små. Alle får komme til orde og si sitt.
Lesesirkler er åpne, små laboratorier i samtalekunst og i flat struktur. Alle som kan lese eller lytte seg gjennom en bok, kan delta. Nye deltagere plukker raskt opp lesesirkelens respektfulle omgangsform og forstår å holde seg til tema.
Nesten ukjent debattarena
Hvorfor er denne debattarenaen da nesten ukjent her til lands? For hvem ville ikke like å få anbefalt kvalitetsbøker regelmessig av noen som jobber med litteratur og lesere hele dagen? Anbefalinger fra aller øverste hylle, som for de fleste av oss befinner seg i skyggen av bokhandlernes bestselgere. Og hvor interessant ville det ikke vaere å diskutere en bok ansikt til ansikt med gode lesere med andre erfaringsbakgrunner, i et gemyttlig miljø?
Ellers i Skandinavia og i USA og Storbritannia har lesesirkler vaert i kraftig vekst, blant annet takket vaere Oprah Winfreys historier om bøker som kan endre liv.
Vet aldri hva som vil skje
Lesesirkler kan analyseres på mange måter, fordi de handler om så mangt og gjør mye med oss som menneske, sosial person og samfunnsmedlem. Det er litteraturformidling, kanskje litt terapi og mye offentlig samtale.
Men de kan også forstås som en slags flyktig kunst skapt av deltagerne selv.
Å vaere med på lesesirkel minner meg om å vaere med på diktkvelder med åpen mikrofon i Paris, som jeg skrev doktoravhandling om. På slike kvelder vet man aldri helt hva som kommer til å skje, eller om det skjer noe i det hele tatt. Det er avhengig av hvem som deltar, hva de sier og samspillet som oppstår.
Deltagerkunst, eller såkalt relasjonell estetikk, handler om å skape kunst i sosiale situasjoner og hverdagslige sammenhenger, i motsetning til i lukkede, private gallerier fjernt fra vanlige folks dagligliv.
Målet med kunst som skaper relasjoner, er å gjøre tilskuerne til aktive deltagere. Tankegangen har røtter i kunstretningene dadaisme og surrealisme på 1920-tallet og ikke minst i 50- og 60-tallets radikale samfunnskritikk hos De internasjonale situasjonistene og Guy Debord, forfatteren av Skuespillsamfunnet.
Deltagerkunst har frigjøring av mennesket som et av målene. Å få lov til å delta og føle at man blir sett og hørt kan virke frigjørende. Det er med på å skape aktive subjekter som opplever å ha innvirkning på egen sosial og politisk virkelighet. Samarbeidet som oppstår, gir også en erfaring av at likeverdig og demokratisk samtale og sameksistens er mulig. Slik kunstproduksjon blir både et eksempel på og en modell for ikke-hierarkiske måter å vaere sammen på. Til sist er deltagerkunst en måte å gjenopprette sosiale bånd og en felles meningsproduksjon.
Møtene er best når vi er uenige
Er det mulig å finne tendenser til frigjøring, folkestyre i det små og styrking av sosiale bånd i lesesirkler?
La oss ta et eksempel fra Furuset nylig. Syv er til stede. Siden det foregår på dagtid, er alle unntatt bibliotekaren og antropologen pensjonister med lange, lesende liv bak seg. Flere har reist mye, og kanskje halvparten er involvert i frivillig arbeid. Dagens bok er den nye novellesamlingen Ting vi mistet i brannen av argentinske Mariana Enriquez.
Diskusjonen sirkler rundt hvorvidt den type grusomhet og overgrep boken beskriver, er kulturspesifikk, tegn på menneskets universelle ondskap, knyttet til bestemte historiske prosesser – eller alle tre.
Meningene er svaert delte. Ingen blir direkte motsagt, men mange argumenterer overbevisende, basert på personlig erfaring, annen lesning og allmennkunnskap. Samtidig anerkjenner de hele tiden meningsmotstandernes oppfatninger med smil, nikk og gjennom å gjenta andres utsagn. Det andre store temaet for mild uenighet er hva som skjer med leseren i møte med det grusomme. Gjør det en nummen og virker nedbrytende, eller, i den grad det gir mening, hva slags mening gir det?
En person, la oss si «Eva», sier at «dette er hverdagen for så mange, i så mange land». Lesesirkelens eldste, en dame på omkring 90, svarer at hun ikke er avstumpet, og det er for forferdelig å lese og blir for negativt. «Jeg blir ikke sjokka», argumenterer Eva imot, «men sint og opprørt, og jeg spør meg selv hvordan vi kan påvirke verden og hva jeg kan gjøre». «Det er bra!» svarer 90-åringen og smiler. Det var også hun som på starten sa at «her er det like mange oppfatninger som det er personer».
Møtene er best når vi er uenige, det er alle enige om.
Dialog heller enn ekkokamre
Å få sagt det du mener om en bok, bli lyttet til og få respons gir en følelse av anerkjennelse, både for din opplevelse av boken, det du mener og for deg som person.
Å formidle sin egen leseropplevelse på en forståelig måte for fremmede mennesker og å lytte til fremmedes opplevelser med respekt, bygger hensynsfullhet og dialog heller enn enetaler og ekkokamre. Og gjennom å vaere en praktisk øvelse i likeverdig meningsutveksling, skaper lesesirkelen en gjennomførbar modell for likeverd å ta med seg til andre arenaer.
Slik er bibliotekets små lesesirkler for det første med på å danne aktive samfunnsdeltagere med evne til å formulere og begrunne sitt ståsted, en bemyndigelse i eget liv og virkelighet med mulige bredere sosiale og politiske konsekvenser.
For det andre muliggjør deltagerne en egalitaer sosial modell for sameksistens som dermed også kan muliggjøres andre steder. For det tredje skaper og styrker lesesirklene bånd på tvers av ulik bakgrunn.
Dypest sett er det gjennom slike dagligdagse samtaler mellom samfunnsmedlemmer vi former en felles virkelighetsforståelse. Ikke enighet, men en forståelse for at andre kan se den samme virkeligheten på andre måter.
Forståelsen utvides
Lesesirkler er som flyktige kunstverk laget av deltagerne selv. Gjennom å samtale og å lytte utvides forståelsen av boken, av egne og andres opplevelser og av verden rundt. Det kan skje mye med mennesker og mellom mennesker i løpet av en time med bokprat.