Nok en innertier fra poeten Gro Dahle

fonnumre, reklame, alt kommer med. Stilen er energisk, insisterende snakkende, men også humoristisk.

«Han var sikksakk-mannen / og ville ta tida, holde tida, stoppe tida», skriver Dahle. Frank O´Hara fryktet fremfor alt kjedsomheten.

Siden Gro Dahle i sin lyrikk har noe av den samme utadvendtheten og frie rytmen som O’Hara, er ikke møtet så fruktbart som når det gjelder Akhmatova, som ofte kretser rundt tematikken frustrert kjaerlighet, i mer formstrenge dikt, og med en intens feminin aksent. Eller dikt som tematiserer den politiske situasjonen i Sovjet-Russland, med interneringsleirer.

Det blir møtet med Akhmatova som blir høydepunktet for meg i Dahles bok.

Tenkte møter

Den kvinnelige Sankt Petersburg-poeten, den mannlige New York-poeten, så møtes de da endelig, i Gro Dahles fiksjon. Et møte der de føler hverandre på tennene, og der vi som lesere ytterligere blir kjent med dem. Anna kommer til USA (noe hun aldri gjorde i virkeligheten), de møtes på Grand Central Station ved den berømte klokken.

Frank har satt av litt tid i lunsjpausen sin som resepsjonist på Museum of Modern Art:

Frank gir Anna New York i gave, åpner den opp i avenyer og boulevarder,

jazzmusikken og telefonsamtalene.

Han elsker denne lodne byen, denne hårete, ubarberte byen, som er skrukkete som en ferdiglest detektivroman,

bråkete, halvfeit og sotete.

Det siste tangeringspunktet er ikke et møte, men det faktum at de begge dør samme år, i 1966. Vi følger dem helt hit. Og tenker at kanskje har dette møtet vi har vaert vitne til, mellom russerinnen og amerikaneren, spesiell relevans nå, i en tid med fiendebilder og sterk polarisering i utenrikspolitikken.

Gro Dahle har skrevet så mange bøker at forlaget presenterer henne slik: «Gro Dahle, f. 1962. Norsk poet.» Men det holder. Gro Dahle er poet tvers igjennom.