Ber oss se forbi stereotypiene
En av verdens mest kjente kunstfotografer på Henie Onstad Kunstsenter.
En ung kar med tørkle på hode og sigarett på snei i munnviken titter utfordrende på meg fra fotografiet. Ved siden av dukker nok en staut fyr opp med stylet skjegg, skikkelig attitude, og typete solbriller. Men vi ser raskt det latterlig falske skjegget – og at Opies fotoserie Being and Having (1991), ikke viser menn, men damer.
Cartherine Opie, en av de mest kjente kunstfotografene i verden i dag, tar nesten alltid bilder av slike tvetydige mellomrom.
Kompleksitet bak masken
Sagt litt annerledes: hun gjør dette mellomrommet synlig for oss som noe vi bør tenke over og vaere oppmerksom på.
For det er jo heller ikke sånn at disse bildene bare er portretter av damer når vi ser at det maskuline er tatt på som en maske. Bildene insisterer heller på at de portretterte både er feminine og maskuline. De leker seg med en mangetydig, seksuell, identitet.
I en annen billedserie ser vi unge, maskuline basketballspillere. De jobber med å vise frem karslige holdninger, men den gutteaktige sårbarheten skinner gjennom. Det er denne kompleksiteten Opies verker handler om.
Sårbarheten i oss alle
700 Nimes Road (2010–2012) viser bilder Opie tok i Elizabeth Taylors hjem rett før og etter Taylor døde. Vi ser ikke snurten av skuespilleren, men mange detaljer fra hennes hjem – vesker, støvler, smykker, sminkeprodukter. Bak det glamorøse finnes et lager av rekvisitter. Alt vitner om slitasje og hvor mye jobb som var nødvendig for å opprettholde maske og fasade.
Det ligger en sårbarhet her, saerlig nedfelt i prosaiske detaljer som loslitte smykkebokser og brosjyren til fjernkontrollen på nattbordet.
De gamle mestere
I Portraits and Landscapes (2012–2017) er ikke lenger kjønn og identitet enerådende, men hvordan vi tålmodig skal kunne holde fast ved det vi ser slik at nyanser kan avdekkes.
Opies løsning består i å la de portretterte tre frem fra et mørke så dypt at de gamle mesternes spill med lys og skygge er mer naerliggende enn vår fullopplyste samtid.
Ron (2013), for eksempel, titter sidelengs på oss fra et sanselig og malerisk svarthet, slik Rembrandt van Rijn titter ut fra mørket i Selvportrett (1669). Opie gir samtidige mennesker en historisk patina, en vekt tilføres dem, som om de kommer til oss fra en fjern fortid.
Klargjørende uskarphet
I Untitled # 9 ser vi en foss, men motivet er så uskarpt at vi må dikte med for å ha det klart for oss. Det er flere slike uskarpe bilder her, og jeg liker dem fordi Opie viser at full HD-oppløsning ikke nødvendigvis fører til at vi ser klart.
Et skjerpet blikk krever oppmerksomhet, at vi tar oss tid til å oppdage kompleksiteten bak det første inntrykket. Et klart bilde av verden, eller av andre mennesker, krever først og fremst at vi deltar i det vi ser ved å tenke gjennom nivåene av det som er synlig.
Ved å fjerne klarheten i selve bildet blir vi oss bevisst nettopp dette, at optikken som betyr noe er den vi har i hodet.
Ser forbi stereotypiene
Vi lever i en nesten uutholdelig paradoksal tid. Det har aldri vaert lettere å vaere annerledes enn andre, men samtidig øker intoleransen for dem som bryter med normalen.
Her spiller Opie en rolle: hun er tydelig, ujålete og direkte, men aldri enkel. Hun viser sårheten og kompleksiteten bak det velregisserte maskespillet vi alle klynger oss til.
Men først og fremst ber hun oss se forbi stereotypiene. Det er noe vi alle bør øve oss mer på – og Opies fotokunst gir en gyllen mulighet til nettopp dét.