Minne og fellesskap
I dagene rundt seksårsmarkeringen for 22. juli har minner og minnesmerker helt naturlig stått sentralt. Årsdagen bringer tilbake minner om det vonde
– og forhåpentlig også om noe av det gode. Slik er det ikke bare med 22. juli. Alle har vi våre årsdager og hjertets minnesmerker.
Det er to måter å møte vonde minner på: som noe som er privat, unikt og annerledes – og som noe som er felles, som minner oss om vår menneskelige sårbarhet, og som derfor kan bringe oss naermere hverandre.
Den første tilnaermingen er helt naturlig og baerer i seg mye som er viktig. Hver smerte er på sitt vis unik. Den tilhører deg og dere, ikke oss andre. Vi som står rundt, må respektere det og ikke forsøke å eie noe vi aldri fullt ut kan erkjenne og forstå.
Men den andre tilnaermingen er, nettopp av den grunn, så sentral. Alle mennesker har smerter og nederlag. Terror og død rammer ikke bare oss. Ja, kanskje er det i smerten vi aller mest står sammen. For vi er alle sårbare. Derfor er vi – med vår felles menneskelighet – rammet alle sammen dersom én av oss blir rammet. Og slik kan vi også komme oss videre etter smerten, i bevisstheten om at vi slett ikke er alene, og om at smerten derfor kan deles.
Når minnesmerker reises, må vi holde sammen disse to perspektivene: det unike og det fellesmenneskelige. I en filosofisk tankerekke som stammer fra forfattere som Augustin og Dante Alighieri, kjenner vi ideen om minnet som veien til det aller dypeste, det aller høyeste, det som aller mest binder oss sammen som mennesker. Dessverre fungerer det ofte stikk motsatt: minner splitter og skaper strid. Men dersom vi tillater oss å dvele ved minner, snakke oss igjennom dem og gradvis forsone oss med dem, kan vi også komme videre i fellesskap og sette ord på det som i sannhet skaper bånd mellom oss.
Hvordan kan vi bli flinkere til å gjøre det unike til noe allment, uten å ta bort det som er unikt? Hvordan kan vi stå sammen i vår sårbarhet – tenne lys, holde roser, dele historier, gråte, be og ta hverandres hender – ikke som mennesker i hver vår verden, men som mennesker som deler det vonde?
Uansett hvilke permanente, fysiske minnesmerker vi ender opp med etter 22. juli – og de må bli tydelige og synlige – må vi se på dem som både unike og allmenne på samme tid. Nettopp i det ligger minnenes og sorgens natur. I konkurranse med nye hetebølger og store skogbranner dukket nylig en lenge varslet kalving av et superisfjell i Antarktis opp i overskrifter verden rundt.
Den 5800 kvadratkilometer store kolossen som løsnet fra Larsen C-isbremmen på østkysten av Den antarktiske halvøya hever ikke havnivået, fordi den allerede fløt. Men isbremmer bremser brestrømmer i bakkant. Etter kollapsene til de mindre naboene Larsen A og B i 1995 og 2002, har breene her flerdoblet hastigheten og tømmer nå mer is ut i Weddelhavet. Historien kan gjenta seg hvis resten av Larsen C får samme skjebne.
Klimafølsomme områder
Forskere er uenige om en spektakulaer enkelthendelse som dette skyldes klimaendringer. Den raske oppvarmingen i denne delen av Antarktis kan likevel ha bidratt.
Vi er vitne til store og brå endringer i jordens klimafølsomme is-, snø- og permafrostdekkede områder (kryosfaeren). Spesielt i Arktis, med ringvirkninger for vaermønstre, natur og mennesker over store deler av verden. Idet en i hovedsak menneskeskapt oppvarming av kloden passerer 1 grad Celsius er planetens kjølesystem begynt å slure.