Löfven har havnet på defensiven
SVERIGES STATSMINISTER, sosialdemokraten Stefan Löfven, lot i går to skarpt kritiserte ministre tre ut av regjeringen.
Umiddelbart kan dette fremstå som en handlekraftig reaksjon på den såkalte IT-skandalen, men egentlig har Löfven bare gjort det han måtte gjøre. Opposisjonen var klar til å felle begge de avgåtte statsrådene pluss én til.
Löfven får berettiget kritikk for ikke å ha forstått alvoret i saken tidligere. Heller ikke nå er selvkritikken stor. Regjeringens autoritet er svekket.
Dessuten kan opposisjonen fortsatt komme til å vedta mistillitsforslag også mot forsvarsminister Peter Hultqvist. I så fall vil Löfven igjen måtte velge mellom å gå av eller å svelge et nederlag.
EN ANNEN STATSMINISTER ville ha gått av i denne situasjonen, overlatt styringen til opposisjonen og så prøvd på ny frisk ved valget til Riksdagen i 2018. Også et nyvalg kunne ha vaert en mulighet.
Begge alternativene ville på et vis ha vaert politisk enklere for Löfven. Etter de seneste målingene å dømme, kunne det sittende flertallet, en koalisjonmellom Social demokrat erna og Mil j ö partiet, med Vänsterpartiet som støtteparti, ha kommet godt fra et møte med velgerne.
Den gamle fagforeningsmannen tenke rikke slik. For ham er det mer naturlig å prøve å ri stormen av, noe man må ha respekt for.
NÅ GIR HAN JO også opposisjonen et problem: Vil den stå fast på at også en tredje minister må gå og på den måten presse frem en full regjeringskrise? Kanskje mener svensker flest – når det hele har roet seg litt – at saken nå tross alt har fått de nødvendige konsekvenser.
Bakgrunnen for krisen er at Transportstyrelsen, etaten med ansvar for sikkerheten for all samferdsel i Sverige, i 2015 ga selskapet IBM ansvaret for driften av sine IT-systemer.
Etatens direktør begikk en grov feil ved ikke å sikre informasjonen godt nok. Hullene som oppsto gjør det mulig at sensitive opplysninger har kommet på avveier, selv om det er uklart om så har skjedd.
DETTE ER ILLE NOK, men som så ofte i slike situasjoner, ble skandalen forverret av håndteringen. De direkte ansvarlige gjorde mye for å rette opp, men ga ikke tilstrekkelig informasjon.
Fremfor alt fikk statsminister Löfven ikke beskjed før på nyåret i år, noe han med god grunn var misfornøyd med.
Så gjorde Löfven sine feil ved ikke å la den manglende informasjonen få konsekvenser før opposisjonen flere måneder senere, altså nå, tvang ham.
Snart vil det vise seg om statsministeren har gjort nok til å redde sin autoritet og sitt politiske prosjekt.