Et rop fra bunnen av helvete
som rettes mot mat og selvhat, kunne rettes mot noe annet, mot det store, uforutsigelige livet?
Jeg tror det er dette spørsmålet som er drivkraften i Ingeborg Sennesets selvbiografiske fortelling fra innsiden av tre behandlingsinstitusjoner, hvorav den siste gjorde henne friskere. Hvordan kan man lese denne fortellingen uten å bli berørt?
Åpner lukkede dører
For Senneset åpner opp dører som for de fleste er låst: Vil du se ansiktet til en psykisk syk jente innlagt på institusjon, som kjemper sitt livs kamp? Vil du føle hennes smerte, høre hennes hyl? Vil du vaere der når hun stikker fingeren i halsen, når hun ser behandlere bryte loven, når hun kjøper seg en ny vekt i hemmelighet, når hun tenker på selvmord?
Det skal bli vanskelig å undervurdere en som har vaert innlagt igjen, etter å ha lest dette dirrende dokumentet over 15 års helvete, formulert av en kvinne som har løftet seg selv opp fra en av en av dem som blir minst hørt i Norge i dag (psykisk syk anorektiker), til en av dem som blir mest hørt (journalist og kommentator i Aftenposten), fra en av de mest hjelpeløse til en av dem som har makt til å forandre.
Dagboknotater
Denne boken gjengir dagbøkene til en ung, skrivefør og talentfull kvinne i sanntid, nesten dag for dag, rått og direkte, mens hun kjemper for livet. Samtidig utdanner hun seg til sykepleier og blogger om sykdommen sin. Boka inneholder også, i tillegg til et innsiktsfullt forord av Finn Skårderud, kommentarer fra Ingeborg nå, hennes helsepolitiske refleksjoner og tanker om sin egen behandling, som sykepleier og samfunnsdebattant.
Gjennomgående er boken velskrevet, av og til humoristisk, noen ganger poetisk, til og med melodramatisk og kryptisk (som man kan vaere, i sykdommens vold) og man drives fra side til side gjennom forfatterens intense konflikter med seg selv, hennes stadige kamper, hvor selv et toalettbesøk blir en slagmark.
Thinspiration
Hvordan kan man skrive om anoreksi uten å inspirere andre (såkalt thinspiration)? Selv 25 år etter at jeg selv smakte på denne sykdommen, kjenner jeg dragsuget når jeg leser om Sennesets matog treningsregimer.
Alle som har ligget under for en type mani eller selvmedisinering, narkomani, alkoholisme eller tvangslidelser vil kjenne seg igjen i fortellingen hennes, og kanskje finne lindring i det at det er håp, ikke bare om å overleve, men virkelig leve fullt ut med og etter alvorlig sykdom.
Alle pårørende, alle behandlere, alle som noensinne har lurt på hvordan det er å vaere syk, som har et fnugg av empatisk vilje i seg, bør lese denne boken, for å skjønne mer av psykisk sykdom. Og det kan veie opp for alle eventuelle risikoer for at den sprer sykelig inspirasjon (som forfatteren selv klokelig diskuterer grundig i boken).
Dette ansiktet, det må vi se, vi må tåle det, skjønne det, åpne opp hjertene våre for det, for mental sykdom er fortsatt skambelagt, myteomspunnet og lagt i mørke.
Ingeborg Sennesets mørke hyl fra helvete er tross all smerte og angst blitt en dokumentar som fungerer som et lys for alle oss andre.