Har vi noensinne opplevd noe liknende?

Så ekstreme forhold må vi langt tilbake for å finne maken til. Og de minner oss på sårbarheten i et samfunn hvor vi har vendt oss til at alt skal fungere og gå raskt.

Nei, det er ikke fakta fra en av de snørike vintrene fra 50-tallet som de godt voksne snakker om. Og som vi av og til ser svart-hvitt-bilder fra på sosiale medier.

Det er 3. januar 2024. Og det er rett og slett krise: Skolene fra Kristiansand til Risør må holde stengt. Den trafikale livlinjen gjennom landsdelen, E18, kan bli stengt. Sørlandsbanen går ikke. Butikker klarer ikke å få folk på jobb og dermed heller ikke å åpne. Og rundt om i nabolagene sitter mange innesnødd.

Onsdag morgen er jeg blant dem. Jeg sto opp tidlig for å måke. Og tenkte at kommer jeg meg bare opp til veien, er resten av reisen i boks. Da er det bare raka vegen ned til busstoppet.

Men etter hvert som måkingen gikk framover, kom tvilen. Hvor er brøytekantene ved veien, der brøytebilen har kjørt? De var der ikke. Og veien var totalt gjensnødd. Eller gjenblåst.

Jeg prøvde likevel å stolpre meg ned til busstoppet. Turen som vanligvis tar tre minutter ble en helliten prøvelse. Snøen rakk til lårene enkelte steder. Andre steder hadde vinden feid bort snøen. Blank is lå igjen.

Men jeg kunne spart meg turen. For bussen kom ikke. Og på AKTS ruteplanlegger sto grunnen: «Linje 40/40E snur på Tangvall på grunn av for mye snø». Og klokken 0933 kom meldingen om at alle busser i Kristiansand er innstilt. Da stopper samfunnet virkelig opp. Myndighetene ber oss ikke kjøre. Ok, da tar vi buss. Så stopper bussen (og toget).

Hva gjør vi da? Hva gjør alle som har tatt buss til jobb i dag når de skal hjem? Likevel: Det mange av oss opplever i disse timene og dagene, er smått. Det virkelig viktige er at livsnødvendige tjenester fungerer. Sykehus. Andre tjenester til syke og eldre. Nødvendige forsyninger.

Og det ser de i skrivende stund, på tredje dagen med ekstremvær, ut til å gjøre. Takket være de mange som nå står på, nærmest dag og natt. Det er en stor styrke ved vårt samfunn.

Samtidig er dette noe vi må forberede oss på mer av. Ekstremvær i alle varianter. Vinterstormer. Flom. Tørke.

I høst ble en nasjonal beredskapskonferanse i Oslo arrangert. Ett av temaene var nettopp det vi nå opplever. Og budskapet var klart: Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at ingen kan si med sikkerhet når det neste ekstremværet kommer eller hvilken form det tar.

Det er en krevende værmelding å forberede seg til.

Heldigvis ser det offentlige i landsdelen ut til å ha vært forberedt på det ekstremværet vi nå opplever.

Vi andre må rett og slett smøre oss med det som vi ellers nok ikke har så mye av i et moderne, effektivt og kjapt samfunn: Tålmodighet.

Det virkelig viktige er at livsnødvendige tjenester fungerer.